MIN NYE STANDARD? – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2019 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

BMW 520d G30 forfra

MIN NYE STANDARD?

Publisert: 12. februar 2017 Tema: Kjørt

Av og til er den en prøvelse å vente på helg, men denne uka har vært spesiell. Jeg fikk nemlig melding om at det ble forhandlerlansering av G30 torsdag 9. februar, og jeg gjorde et forsøk på å stokke om hverdagskabalen for å kunne ta en avstikker da, men nei, det lot seg ikke gjøre på fornuftig vis. Helga måtte tas i bruk. Derfor måtte jeg for eksempel bite i det småsure eplet at min bror fikk det første møtet med G30, i form av en 530i i Stavanger (Hans førsteinntrykk av den kan du lese på min Facebook-side).

Jeg legger heller en slagplan for helga. Jeg får låne en 520d fra Biltreff AS fra lørdag til mandag, og det er nok til virkelig å få bilen under huden. Men jeg kjenner også et behov for å få hodet litt ut av BMW-bobla, og rett og slett kalibere nøtta før jeg skal møte en bil jeg jo har så store forventninger til. Ellers ville jo sammenligningsgrunnlaget først og fremst være min egen 320d. Referansen i klassen nå når den nye 5-serien lanseres, er utvilsomt Mercedes E-klasse. Så jeg lufter tanken for Bilhuset AS i Førde, og møter genuin bilinteresse og godvilje der også: Selvsagt skal jeg få låne en E220 d (194 hk)!

Lørdag morgen, mens vi rydder av frokostbordet: – Det var jo et strålende humør i dag da, det kommer jo oss alle til gode, kommer det som ut av det blå fra min kjære. Og nei, det er vel ikke hver morgen jeg smiler når jeg rydder inn i oppvaskmaskina. Grunnen er nok at nye E-klasse imponerte meg, først og fremst i det kjøredynamiske spennet den oppviste. Den har en klassisk Mercedes-følelse av nesten aristokratisk storbilflyt når du kjører i Comfort. Men når du vipper over i Sport skifter bilen personlighet, og smetter gjennom trange vestlandssvinger i et tempo absolutt ingen vil finne på å forbinde med «gubbebil».

Så ja, jeg var i godt humør etter å ha kjørt E-klasse, og gleden var todelt: E-klasse var en fin bilopplevelse i seg selv, men det er jo også dette med å vite hvor lista ligger. Skal nye 5-serien overgå dette, da … ?

Jeg er litt interessert i å få et rent og ubesudlet førsteinntrykk av en ny bil. Når vi kommer til Førde, strener jeg derfor forbi den småstøvete Luxury line demovogna vi skal låne. Inne i utstillingslokalet står det nemlig en gullende ren 520d med M-sport pakke.

Det første som slår meg er karosseriskulpteringen. Temaet er jo det samme som det har vært hos BMW noen år, men «live» legger man merke til at overgangene mellom flatene er kvassere her enn de var hos forgjengeren. Spesielt hovedlinjen langs siden fremstår tydeligere og mer dynamisk, og det lille flate partiet ved Hofmeister-knekken er en subtil understrekning av de endringene designerne har gjort.

Et annet poeng ved å studere denne modellen først var nok mer som en bekreftelse for egen del: Ja, jeg er nok fortsatt en M-sport mann. Jeg synes den ekstra aggressiviteten kler bilen. Småonde tunger vil sikkert påstå at det passer til meg også …

Jeg setter pris på førerorienteringen. Kvalitets- og luksusfølelsen er også et bra hakk opp fra min 3-serie, og nye finesser kan bestilles nær sagt uten ende. Jeg setter spesielt pris på små, praktiske ting som at rommet foran girspaken passer perfekt til min Samsung S7 – og at den har induksjonsladning.

Når jeg setter meg inn, er det med en umiddelbar følelse av å komme hjem. Nye E-klasse byr på mye luksusfølelse, og vil nok imponere mange når den er utstyrt med den store, sammenhengende digitalskjermen der du kan bruke noen dager på å leke deg med hvilken informasjon du vil ha hvor. For min del er det derimot en viktig forskjell, som slår meg umiddelbart: Førerorienteringen. Den lille vinklingen av midtkonsollen mot meg gjør underverk for min opplevelse bak rattet. I tillegg har G30 interiøret en letthet som minner mye om min F31. Jeg vet at mange misliker den frittstående digitalskjermen, men for min del er den helt klart den beste måten å vise informasjonen på. Da kommer nemlig selve skjermen høyt, slik den bør gjøre rent ergonomisk, uten at hele dashbordet må trekkes opp og gir et tungt og massivt inntrykk. I G30 understrekes den nyvunne lettheten (F10 gav et mer massivt inntrykk) også av små detaljer som den slanke innrammingen av sladrespeilet.

Følelsen av letthet befestes allerede i den første rundkjøringen ut fra Biltreff. Her bidrar nok også den aktive styringen, men også det harde fakta at nye 5-serie er blitt rundt 100 kg lettere enn forgjengeren. Slikt er selvsagt musikk for en mann som også har en Lotus i garasjen.

Informasjonen om både vektbesparelse, og at BMW skulle ta i for igjen å sette sportslig referanse i klassen, har vært kjent et par års tid for rykte-nerder som meg. Slikt spres jo på nettet. Selv om man skal være forsiktig med å stole fullt og helt på rykter, har det nok bidratt til den bilbyttestrategien jeg har skissert her på bloggen.

Da jeg kom til at Mondeoen («familieferga») var moden for videresalg, var det faktisk uaktuelt for meg å kjøpe F10. Den var for tung, og i standardoppsett litt satt i bevegelsene – den kunne faktisk minne litt om Mondeoen på veien (For ja, ensporede BMW-fans: Forrige generasjon Ford Mondeo hadde en fin kombinasjon av storbilkomfort og kjørefølelse. Så det, så!). En del av «F10-vrakingen» var i sannhet også at jeg synes den ikke var noen frisk sak med tolitersdiesel, og at en 530d var alt for dyr for meg …

Den viktigste grunnen til at min bilbyttestrategi ble som den nå er, er likevel kjøreturen jeg hadde med en 420i GC for ganske nøyaktig ett år siden. Den gav en smak av den kvikke og direkte bilfølelsen jeg der og da innså at jeg hadde savnet en hel del i Mondeo-årene. Dermed startet funderingen på og til dels forhandlingene om vi kunne gå ned en bilstørrelse – til 3-serie. Og ja, den historien har jo en skinnende rød happy ending.

Med rykteinformasjonen om nye G30 hadde jeg derimot godt håp om at den kunne bli et alternativ, spesielt siden den også var varslet at den skulle komme som plug-in hybrid. Når jeg nå, omsider, sitter bak rattet i den nye 5-serien, kommer tilfredsheten med egen forhåndsanalyse sigende.

Tolitersdieselen på 190 hk og 400 Nm er lik den i min treserie. Men bedre støydemping i den nye femserien gjør at bare de verste bensinpuristene vil klage på diesellyd her, og lyden er merkbart mer tiltalende enn i Mercedes E220 d. Likevel: Det er god plass til to sylindre til, og understellet nærmest ber om mer krefter … Det store spørsmålet ved bestilling vil selvsagt være om man fortsatt skal satse på diesel, eller om den prisgunstige 530e er «løp og kjøp»-modellen i 2017. Det er ikke et helt enkelt spørsmål. Kjører du langt og/ eller har dårlig med lademulighet, kan nemlig diesel fortsatt være riktig for deg.

Min F31 er litt kontant over ujevnheter, det må jeg innrømme, men jeg setter egentlig pris på det. Jeg er vel litt av samme type som tidligere kollega, racersjåfør Atle Gulbrandsen. Jeg husker fortsatt hans innlegg da vi diskuterte fjæringskomfort i en eller annen sammenligningstest: – Men det er jo ikke ukomfortabelt å kjenne dumpene, jeg liker det!

Likevel setter jeg pris på den storbilkomforten 5-serien tilbyr. Det oppleves som en klar oppgradering fra min treserie, men også som en forfining i forhold til F10. I forhold til nye E-klasse er det derimot en mer sammensatt vurdering.

Min opplevelse er at G30 matcher E-klasse i fjæringskomfort, og faktisk kan ha en liten fordel på små særheter som forakselens stussing over kvasse ujevnheter. En av fartsdumpene gjennom Høyanger er en nådeløs referanse på slikt. Likevel vil trolig de fleste oppleve Mercedesen som mer gedigen på veien, den har det mange kaller «Mercedesfølelse». Femserien er hakket mer kontant, men heri ligger også det som for meg er den aller største fordelen med bilen: Den føles som en BMW, også i Comfort.

Og BMW-følelsen manifesterer seg som en iver etter å kjøre bil så snart jeg har kommet i gang og kjenner på bilen gjennom rattet. Demobilen hadde aktiv styring, og den er absolutt etter min smak. Styreresponsen er direkte, også i lav fart. Den store bilen smetter rundt gatehjørner med små rattutslag. Følelsen i rattet er den beste jeg har kjent i en BMW på lang tid, og helt klart bedre enn min F31.

Resultatet er at det er en sann glede å ratte den nye 5-seiren, også når jeg er låst i helgetrafikken fra Førde, til overmål bak en buss. Bilen har en annen nerve enn E-klassen. Den gir en følelse av å kjøre bil også når en tvangsmessig lunker etter en buss, og ikke minst: den avler en iver etter tid og anledning til å kommer forbi og kjøre aktivt.

Det blir det anledning til så snart jeg brekker av E39 ved Vadheim, retning Høyanger. Her begynner en klassisk stubb vestlandsvei: smal og svingete, og litt småkupert. Jeg vipper over i sport. Endringen i girmønster og gassrepons er som jeg kjenner fra min identisk motoriserte treserie. Styringen blir derimot ikke kunstig tung slik det kan oppleves i treserien, men mer direkte. Og understellet strammes opp slik at det blir kontant, omtrent slik jeg kjenner det i min bil – altså alt annet enn ukomfortabelt.

Her, gjennom disse for meg velkjente svingene, kjennes den nye 5-serien faktisk lettere enn min 3-serie! Offisiell egenvekt uten fører er 1605 kg mot 1620 kg, altså bare 15 kg mer for femserien. Men vekt i praksis kan nok være noe annet. På vekta til det lokale avfallsmottaket har jeg lest av 1780 kg på min touring med panoramatak. Jeg må rett og slett innom ei vekt med 520d’en også før jeg leverer den (jeg kan oppdatere artikkelen og kanskje Facebook etterpå).

BMW F10 M5
 
BMW F90 M5
 
BMW F10 M5
 
BMW F90 M5
 
BMW F10 M5
 
BMW F90 M5
 
BMW F10 M5
 
BMW F90 M5
 

Det er likevel en høyst reell sjanse for at lettheten er innbilt, siden femserien jo styrer også med bakhjulene (aktiv styring). Det gir nok muligheten for slike illusjoner, men i så fall: Det fungerer! Det fungerer også på den måten at denne 520d’en med xDrive ikke føles så bakhjulsdrevet at en viser tendenser til å vifte med hekken om den presses med tung gassfot ut av svingene. Firehjulsdrift og sikkert også firehjulsstyring, i for all del skjønn forening, gjør den dønn nøytral. Skal du ha gleder utover det må du nok investere i atskillig mer motor i en G30.

Selv om jeg er av den typen som nok søker gleder utover den politisk korrekte nøytrale svingfølelsen, er fornøyelsen stor etter å ha kjørt denne strekningen frem og tilbake, flere ganger, før jeg skriver dette. Det har kanskje mest med den nevnte nerven i bilen å gjøre, den som er der helt i fra lav fart.

Opplevelsen med den nye femserien sender tankene mine tilbake til den gang jeg bodde i Ulm og kjørte 325i Coupé (E36). Da var jeg noenlunde regelmessig innom et treningssenter som lå kanskje 1,5 kilometer fra garasjen til gamlehjemmet der jeg hadde bilen (snikparkert et helt år). Og ja, jeg kjørte til og fra treningssenteret, så godt som hver gang. Men nei, jeg tok aldri den korteste veien. Jeg tok alltid en avstikker ut av byen, for akkurat i den retningen var det en fin liten stubb med svingete Bundesstrasse. Målet var å kjøre bilen varm, akkurat så varm at jeg også kunne dra på litt mot slutten …

Nå, som førtiåring og potensiell femseriekunde, tar jeg meg i å kjenne på den samme lengselen etter å kjøre mer. Etter en tur fra Østlandet tilbake til Høyanger vil det rett og slett fryde meg ikke å rekke siste ferje på Hella – Dragsvik, slik at jeg må kjøre Sogndalsdalen og om Førde. En kjekk liten omvei på bare sånn ca. 70 km. En perfekt avslutning på en sen langtur, altså!

Da tenker jeg at BMW har truffet blink med G30. Her er arven tilbake fra «Neue klasse» bevart, og foredlet inn i en moderne tolkning. Den er komfortabel, og utstyrsmessig nesten utømmelig (demobilen hadde ekstrautstyr for rundt regnet 300 000 kr). Men for meg er det ikke alle de fascinerende utstyrsmulighetene eller de forbedrede assistentsystemene som gjør at iveren etter ny femserie bobler. For meg er den klassiske kjørefølelsen som gjør meg glad, langt inn i bilsjela. Kombinasjonen av kjørefølelse og de moderne luksusfinessene setter for meg en ny standard – en standard jeg håper å kunne realisere som min neste bil – så sant stasjonsvogna kommer som plug-in hybrid …

Takk til Biltreff AS for lån av bil!

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no